«Fri kalligrafi»

Etterhvert blei jeg svært interessert i kalligrafi. Skrifttyper og skriftformer hadde jeg vært interessert i lenge, men nå oppdaget jeg at det var noe ikke bare andre kunne få til. Jeg begynte derfor å besøke bibliotek i Oslo. Særlig gamle Dechmann og Nasjonalbiblioteket på Solli plass. Alle steda fant jeg fram til bøker som viste historiske skriftsnitt. Disse lånte jeg og kopierte av illustrasjonene. Disse kopiene har jeg den dag i dag, sortet etter stilarter. i en stor ringperm.

Gunnar Guttormsgaard

& Bas Vlam

Det var imidlertid først omkring 1980, 32 år gammel, jeg for alvor begynte å male med akvarell, akryl og annet på papir. I løpet av åttiåra tok jeg til å jobbe for alvor med kalligrafi, etter å ha vært fasinert av skriftformer og skrifthistorie, som sagt, helt fra skoletida.

Kalligraf Bas Vlam.

Kalligrafi av Bas Vlam.

I 1986 startet kalligrafen Bas Vlam og jeg Kalligrafisk klubb. Bas har gjort en kjempejobb med Kalligrafisk Klubb hele tida etter dette, og klubben feiret altså 25-årsjubileum i 2011 med en vakker jubileumsbok som Bas har stått for, og som er en liten kunstutstilling i seg sjøl.

Kalligrafisk Kubb samlet både profesjonelle kalligrafer og amatør-kalligrafer, og holder et høyt nivå. Nå har han — lett forståelig, men dessverre for alle oss andre — avsluttet jobbinga med klubben

En annen dyktig norsk kalligraf som har betydd mye for meg, er Christopher Haanes.

Hefte for lærere

av Gunnar Guttormsgaard.

Jeg traff skriftkunstneren og skolemannen Gunnar Guttormsgaard på kurs i kalligrafi på Notodden. Han lærte meg å lage pennene mine sjøl av løvtrelister og bambus.

Jeg forsto mer og mer at vanlige «kalligrafipenner» som du får kjøpt i butikken, ødelegger skjønnskriften mer enn de gjør den finere. Fra da av brukte jeg bare penner jeg lagde sjøl.

Etter hvert forlot jeg den regeltro kalligrafien. Jeg opplevde mer og mer at i denne formen for kalligrafi sto den håndverksmessige perfeksjonismen og de strenge uskrevne reglene, i vegen for fantasien og skaperlysten — sammenlikn striden i bildeveverfaget på 1940-tallet mellom den «frie» linja på Kunst- og håndtverkskolen og den «strenge» linja Else Halling holdt på i Den Kvinnelige Industriskole, begge i Oslo. Jeg tok til å jobbe med det jeg kalte «fri kalligrafi» — inspirert av kinesisk og japansk moderne kalligrafi som jeg så mye på reproduksjoner av på den tida, men jeg brukte hjemmelagde løvtre- og bambuspenner i stedet for pensler.