Ole Kristian Sjølie

I skoledagene fikk jeg er lærer i tegning, som det het, som skulle sette varig preg på meg. Det var kunstneren og skolemannen Ole Sjølie, og det var på realskolen som det het den gangen, på Fagerborg Skole i Oslo.

Som barn klarte jeg sjølsagt ikke å sette ord på følelsen, men jeg opplevde nok meget sterkt at det var noe spesielt med den mannen. Og jeg tror han fra første øyeblikk gjenstartet noe i meg som jeg, sovende kanskje men likevel. hadde med meg hjemmefra,

Ole begynte første undervisningstime med simpelthen å be oss «lage et eller annet». Han sa ikke noe om hva vi skulle tegne, bare «et eller annet». Men én ting var han veldig nøye med: Vi fikk ikke lov til å bruke linjal for å steke opp rette steker.

Jeg lagde en blå flate med noen gule og røde prikker. Det skulle liksom være nattehimmelen med tilhørende stjerner — i hodet mitt måtte jo et sånt bilde forstille noe. Og dette var lett å få til. At det ikke var noe stort kunstverk jeg lagde, er hevet over enhver tvil. Og jeg husker ikke at Ole en gang kommenterte det,

Sånn begynte det. Seinere underviste han i perspektiv, fargelære og andre «voksne» ting. Men jeg husker at det liksom ikke var den samme entusiasmen og innlevelsen i det som da han appellerte til fantasien vår ved å be oss «lage noe».

Egentlig tror jeg mesteparten av tegneundervisningen hos Ole gikk mer til å appelllere til fantasien — og til å ta i bruk og forske på nye metoder og redskper. I ettertid har jeg jo forstått at dette var mer i pakt med den kunstneriske praksisen hans: I stor grad å se bort fra det han sjøl hadde lært på kunstskolen og i stedet sjøl finne fram til egne metoder, ingredienser og redskaper.

Ole Sjølie kjente vi som læreren som hver dag syklet til og fra jobb. Der gjorde visst ikke de andre.andre. Så hver skoledag sto den lett rusTne syklen hans parkert utenfor skolen, som et Sjølie-lunstverk i seg sjøl.