Familien

På den måten gjenstartet Ole Sjølie noe som sikkert lå langt nede i hjernen min hjemmefra. Far, Gutorm Gjessing, hadde spilt fiolin, inntil en særdeles uklok kommentar fra en lærer, vaksinerte han for resten av livet. Mor, Gjertrud Gjessing, var òg interessert i kunst, særlig «klassisk» musikk. Jeg husker hvordan mor lå på magen på sofaen i spisesua hver søndag formiddag, med ansiktet ned på de korslagte armene, og hørte på morgenknserten i radioen. Det var en hellig time og da måtte alle være stille. Og mor og far tok ofte med seg lille meg på utstillinger . Hjemme satt jeg ofte og så på alle «kunstbøkene» som fantes der. Særlig var det Käthe Kollwitz og Hans Hartung som opptok meg.

▲ Kunst av Hans Harung.

▲ Kunst av Käthe Kollwitz.

De to eldre brødrene mine spilte begge piano. Den eldste av dem, Ketil Gjessing, spilte «forsiktig», nøyaktig som det sto i notene. Mens mellombroren, Eiliv Gjessing, som danset konkurransedans hos Ellen Charlotte Wilsgaard i kjelleren i Majorstuahuset i Oslo, spilte løs sånn det falt han inn i øyeblkket, inspiert som han var av jazz og ballroom-dansemusikk. Mens jeg, som den attpåklatten jeg var, lyttet meget interessert på disse to når de utfoldet seg. Etter hvert begynte jeg òg på danseskole hos Ellen Charlotte, uten å gjøre det bedre enn til å få et «trøste-bronsemerke» i dans. Fra på begynnelsen å figurerte jeg som beskjeden «veggpryd», men tødde opp og syntes snart selskapsdans var veldig gøy. Men aktså uten å bli særlig flink.

Eldstemann, Ketil, blei etter hvert ansatt i Radioteateret og blant annet hentet hjem hørespill fra utenlandske radiokanaler. Midtmann, Eiliv, utdannet seg først som gullsmed, men hoppet raskt over til å bli interiørarkitekt. Far begynte som arkeolog, men fant ut at «nåtida var mer epennende enn fortida,» som han sa. Og blei politisk aktiv professor i etnografi, Han var med på å stifte Sosialistisk Folkeparti (SF), seinere Sosialistisk Ventreparti (SV). Som etnograf fikk han mange motstandere fordi han ikke hadde noe etnografisk feltarbeid å vise til. I Sosialistisk Folkeparti fikk han òg en del motstandere som mente han var for radikal og sympatiserte for mye med SUF (som seinere er blitt til Rødt). Mor var «bare» hjemmeværende husmor, som vanig var for den generasjonen.