Når er en vevnad «ferdig»?

↑ Når er en vevnad «ferdig»? Denne er iallfall ikke «ferdig»…


29.01.2022

år er en vevnad «ferdig»? Umiddelbart kan det virke som et ganske enkelt spørsmål å svare på. En vevnad, som annen kunst, er «ferdig» når veveren har avsluttet arveidet sitt, festet alle løse tråder, og kjenner seg «fornøyd» med resultatet.

Likevel ikke så enkelt?

Men vent nå litt. Kanskje er det likevel ikke fullt så enkelt å si når vevnaden er «ferdig». For det første er det slett ikke alltid at veveren er fornøyd med «barnet» sitt – sjøl om andre vil si det er både velskapt og vakkert.

Og løfter vi blikket litt, for eksempel til en maler som Edvard Munch, Så veit vi at han ofte satte maleriene sine ute for at vær og vind skulle ta seg av dem. Var da maleriene  «ferdige» da Munch hadde satt sitt siste penselstrøk? Eller når vær og vind hadde fått behandle dem?

Vi veit òg at kunstnere som skal vise bilda sine på utstilling, ofte fikser på dem mens de henger på galleriveggen og de ser bilda på en ny måte, i samband med lokalet rundt dem. Edvard Munch som jeg nevnte, gjorde det. Er da kunstverket «ferdig» når kunstneren har avsluttet arbeidet i atelieret, eller når hen har «fikset» på det i utstillinglokalet? Jeg har brukt Edvard Munch, en maler, som eksempel. men nøyaktig tilsvarebde kunne en si om en vever.

De fleste vevnader går dessuten gjennom forandringer etter at veveren har avsluttet arbeidet. Støv trenger seg inn i vevnaden og påvirker den. Fargene på de fleste vevnader falmer dessuten med tida, særlig viss de har vært utsatt for sterkt solskinn. Er verket «ferdig» før eller etter at det har skjedd?

Vevnaden som statisk?

Som oftest ser vi vel på et kunstverk, vevnad eller noe annet, som «ferdig» når kunstneren, veveren, har avsluttet arbeidet og eventuelt vist det fram på en utstilling. Kunsten, vevnaden eller noe annet, er statisk, noe som ikke skal forandre seg. Gjør den det, er det en ødeleggende prosess, et forfall, som en gjør alt for å forsøke å unngå. Og reparere om den alt har skjedd.

↑ Konservator i nitid arbeid med å sikre og reparere et maleri av Edvard Munch. Fra programmet «Vi flytter Munch», om da Munchs verk skulle bli flyttet fra det gamle Munch-muséet på Tøyen i Oslo til det nye Munch-muséet, på NRK1 i vinter. En konservator er en person som skal konservere, det vil si bevare, vedlikeholde og beskytte mot ødeleggelse. (Foto: NRK,)


Muséer har da òg gjerne ansatt en gjeng konservatorer, det gjelder òg kunstmuséer. En konservator er en person som skal konservere, det vil si bevare, vedlikeholde og beskytte mot ødeleggelse. Før Munchs  verk skulle bli flyttet fra det gamle Munch-muséet på Tøyen i Oslo til det nye Munch-muséet, hadde konservatorene en stri jobb med å sørge for at de ikke tok skade da de blei flyttet.

Vevnaden som dynamisk

Jeg tror det er på høy tid at vi begynner å se på kunstverk, venader eller annet, som noe dynamisk. Noe som endrer seg med tida, og som skal endre seg med tida. Det kan skje villet, som da Much satte malerier ut for å bli utsatt for vær og vind – eller ikke-villet, som når vevnader falmer i solskinnet. En vevnad blir altså aldri «ferdig». Den endrer seg stadig, raskt eller langsomt. Og den skal og må endre seg. Alt, òg vevnader, er «levende», dynamiske. Her tror jeg vi har mye å lære av urfolk, blant dem indianerne i Latin-Amerika – eller samene her hjemme.. Ingen ting er «dødt», «døde» «ting» finnes ikke, alt er «levende», dynamisk. De endrer seg. Og skal endre seg. Det er en del av «livet». Derfor heter det òg blant urfolk, som blant indianerne i Latin-Amerika at «tida går ikke [som de såkalt «siviliserte» sier], tida kommer.» Alt henger sammen med alt.