en gangen kona og jeg meldte oss på begynnerkurs i bildeveving på Nordkisa gamle skole, med håndvever og brukskunstner Karin Kristiansen som lærer, var vi bare fem-seks elever. Og de neste semestrene, da Karin ville gjenta kurset, ble det avlyst fordi ingen andre meldte seg på. Dette er fem-seks år tilbake, og å jobbe med bildeveving var åpenbart ikke akkurat midt i skuddet for folk flest den gangen.
Dette kan det være interessant å mimre om når vi nå leser i Norsk Husflid nummer 2/2017 (utgitt av Norges Husflidlag) at «Vev er fremdeles kursvinneren». Og mens jeg var den eneste eleven hos Karin av hankjønn, leser vi videre at «Flere menn finner veien til kursene…».
Nå handler artikkelen i Norsk Husflid om kurs i å veve allment sett, ikke om bildeveving særskilt. Dét kan naturligvis være noe av hemmeligheten. Det er lettere å få blest om vevde «nyttegjenstander» enn om å veve bilder. Hva er vitsen med å veve bilder – for ikke å si: å kjøpe vevde bilder? Vi lever på mange måter i forografiets tidsalder – og vevde bilder kan jo aldri komme opp mot forografiet? Eller kan det det? Viser vevde bilder, og annen kunst, særlig såkalt «nonfigurativ» eller «konkret» kunst – en annen side av «virkeligheten» enn det fotografiet (kunst-fotografi unnatatt) kan? De som så bildene mine for eksempel i Stasjonsgalleriet i Sørum (http://gjessing.as/utstillinger/2014-stasjonsgalleriet/), ga uttrykk for nettopp dét.