Rammevev [1]

e fleste som jobber med bildevev her hjemme, bruker en såkalt rammevev. I sin enkleste form er det, som navnet antyder, en ramme som en spenner renningstråden opp på. Den kan være av tre (bildet) eller metall. Det en til vanig gjør, er å vikle tråden rundt, slik at den kommer både på forsida og på baksida av ramma. Når du bruker den delen av tråden som er på forsida som renning og du tar til å fylle opp det du har på forsida av ramma, kan du trekke vevnaden nedover sånn at det du har vevd kommer på baksida og du får mer ubrukt tråd på forsida. Det gir deg to fordeler. For det første kan du hele tida se den delen av vevnaden som du jobber med, og likevel veve større lengder enn det størrelsen på ramma skulle tilsi.

Å jobbe med denne enkle rammeveven tar lang tid, noe som både har sine fordeler og ulemper. En fordel er at dersom du ikke lager et forelegg («kladd») på forhånd får du bedre tid til å la idéene komme og bli vurdert mens du vever. Ulempen er åpenbar: Du blir lett utålsom og vil bli ferdig.

Nå er det imidlertid utviklet ei rekke tillegg til den enkle rammeveven. Hensikten med de fleste av dem er å gjøre det mulig å arbeide raskere, i første rekke ved å legge inn innslaget raskere i renningen. For meg fortoner det seg imidlertid som det tar så lang tid å sette opp disse tilleggene at det går litt opp-i-opp med det du sparer av tid. Men dette er sikkert noe ulike personer vil oppleve ulikt, avhengig av holdninger og interesser og mye annet.

Mange synes det er vanskelig å få sidekantene rette – om det er dét en ønsker. Dette kan en hjelpe seg med ved hjelp av fire strikkepinner. Når en vever, lar en to av strikkepinnene stå sammen med de ytterste renningstrådene, én på hver side. Så binder en dem til de loddrette rammekantene. Ikke stram de trådene du binder med. De to siste strikkepinnene strikker en inn i disse trådene og strammer ved å vri dem rundt til kantene på vevnaden blir rette. Stikk så disse strikkepinnene inn et sted som låser dem så de ikke vinkler seg tilbake.

Ovenfor har jeg nevnt hvordan du kan trekke vevnaden nedover sånn at det du har vevd kommer på baksida og du får mer ubrukt tråd på forsida. Det gjør at du hele tida kan se den delen av vevnaden som du jobber med og likevel veve større lengder enn det størrelsen på ramma skulle tilsi. Her er det imidlertid begrensninger i hvor store vevnader du kan lage, alt avhengig av størrelsen på veven. Da kan det bli nødvendig med en innretning som gjør det mulig å rulle opp den ubrukte renningen og den ferdige delen av vevnaden. Hos oss blir det gjerne brukt stokker elller bommer til dette, såkalte garnbommer og tøybommer.

Mange synes det er vanskelig å få sidekantene rette – om det er dét en ønsker. Dette kan en hjelpe seg med ved hjelp av fire strikkepinner. Når en vever, lar en to av strikkepinnene stå inntil de ytterste renningstrådene, én på hver side. Så binder en dem til de loddrette rammekantene. Ikke stram de trådene du binder med. De to siste strikkepinnene strikker en inn i disse trådene og strammer ved å vri dem rundt til kantene på vevnaden blir rette. Stikk så disse strikkepinnene inn et sted som låser dem så de ikke vinkler seg tilbake.

Ovenfor har jeg nevnt hvordan du kan trekke vevnaden nedover sånn at det du har vevd kommer på baksida og du får mer ubrukt tråd på forsida. Det gjør at du hele tida kan se den delen av vevnaden du jobber med og likevel veve større lengder enn det størrelsen på ramma skulle tilsi. Her er det naturligvis begrensninger i hvor store vevnader du kan lage, avhengig av størrelsen på veven. Da kan det bli aktuelt med en innretning som gjør det mulig å rulle opp den ubrukte renningen og den ferdige delen av vevnaden. Hos oss bruker en gjerne stokker eller bommer til dette, såkalte garnbommer eller tøybommer. Noen ganger blir den ferdige delen av vevnaden på garnbommen strammet med lodd. Vevstoler med bommer har gjerne et system som strammer vevnaden. Det kan for eksempel være tannhjul som beveger garnbommen samtidig med tøybommen, slik st strammingen hele tida kan bli regulert.

Mange synes òg det er vanskelig å holde innslaget rett og i vater. Til å hjelpe seg med dette er det òg utviklet tillegg til rammeveven. Mer om dette vil jeg imidlertid skrive noen ord ved et seinere høve.

Du kan lage din egen rammevev, det koster nesten ingen ting, annet enn innsatsen. På eksemplet nedenfor er renningen festet med stifter i ramma, ikke viklet på for- og baksida slik det er beskrevet ovenfor.