e av oss som husker det, har lært at et svart hull er «områder i verdensrommet hvor gravitasjonskreftene er så sterke at ikke noe kan unnslippe, selv ikke lys. Et svart hull dannes ved at et legeme, f.eks. en stor stjerne, faller sammen i en kollaps slik at all massen blir samlet praktisk talt i ett punkt, en singularitet» (Store norske leksikon, https://snl.no/sorte_hull). Svarte hull kan ingen se; de er svarte fordi tryngdekreftene er så sterke at ikke noe lys slipper unna.

Når vi snakker om dette, er det vitenskap møter spekulasjon (= fantasi). Sånn jeg opplever det, er det nettopp dette Michael Endes «Den uendelige historie» (Die unendliche Geschichte) fra 1979 handler om. «I rammefortellingen rømmer hovedpersonen Bastian Balthazar Bux (11 år) fra noen bøller, og gjemmer seg i et antikvariat. Han er et ulykkelige barn, moren er død og faren er deprimert og uoppmerksom.

I antikvariatet finner Bastian boka «Den uendelige historie», som han begynner å lese i» (Wikipedia, https://no.wikipedia.org/wiki/Den_uendelige_historie), altså akkurat den boka du leser om han i i dette øyeblikket. «Boka handler om landet Fantasia og hendelser der. Barnekeiserinnen er syk, og samtidig med hennes sykdom forsvinner landet bit for bit. Barnekeiserinnen ber den tiårige Atreju om å finne et botemiddel. Atreju får hjelp av dragen Falkor og av Ouroboros’ magiske medaljong AURYN, som får sin kraft av barnekeiserinnen. Barnekeiserinnen og Atreju henvender seg etterhvert til leseren Bastian med bønn om hjelp» (Wikipedia).

På vegen mot å redde Fantasia, må Bastian gå gjennom flere ugjennomtrengelige hindere og inn i helt andre tilværelser. Som en analogi til svarte hull, kan en da spørre: Hva skjer med Bastian når han blir dratt gjennom disse ugjennomtrengelige hindrene? Dette gir boka deg heldigvis ikke noe svar på, men det er lov å undre seg.

Når jeg leser «Den uendelige historie», kan jeg ikke la være å tenke på hvordan det indre menneske blir nydannet blant annet i deler av den kristne tradisjonen, deler av den muslimske tradisjonen, deler av den jødiske tradisjonen og – ikke minst – i den buddhistske tradisjonen. For å bruke det kristne uttrykket: Hva skjer når mennesket blir «samént med gud»? Hva skjer med virkeligheten om den forsvinner bit for bit, som Fantasia – som i et svart hull?

Sjøl har jeg tidligere i livet levd mye sammen med den reformerte karmelittiske, kristne tradisjonen og lest mye både av og om blant andre Teresa fra Àvila og Johannes av Korset. Jeg tror ikke på en «personlig gud» i dag, men dette har farget meg, tror jeg, for resten av livet. Det har òg ført meg videre til for eksempel buddhismen, uten at jeg finner noe å tro på der heller.

Hva har alt dette med det å veve å gjøre? Se dét: Igjen gives der intet svar. Men at det er en sammenheng, kan det neppe være tvil om. Kan hende finner vi en sammenheng i kunsten – og i fantasien. Uten noen som helst sammenlikning for øvrig, er det fristende å si som salige Einstein: «I alt mitt arbeid har jeg ikke vært på søken etter det sanne og riktige, men etter det vakre».

---