en eldre broren min, Ketil Gjessing, ga ut flere diksamlinger da han var yngre. Vi hørte han ofte si at han foretrakk å skrive dikt med fyllepenn framfor datamaskin. Hvorfor? Fyllepennen ga han mer motstand i arbeidet enn en datamaskin. Derfor mente han òg å ha lagt merke til at «skjønn»-litteratur skrevet på en datamaskin ofte var tjukkere enn den som ikke var det – og mindre god.
Jeg tenker på noe av det samme når jeg sitter ved veven. Å veve – og i særdeleshet å bildeveve – tar tid. Det er umulig å «smelle opp» en bildevevnad i løpet av «noen sekund». Det krever tid – og utholdenhet. Og det er bra! Den tida det tar, gir deg høve til å la underbevisstheten jobbe. Og til å tenke. Og til å se deg rundt i garnhaugene dine etter muligheter. Etter idéer. Etter gode fargekombinasjoner. Gå på utstillinger, kan hende, eller bla i bøker, etter det andre har gjort før deg – ikke for å kopiere det, for det er umulig, og uansett en særdeles dårlig idé. Men for å hente inspirasjon og tanker. Bildet ovenfor er eksempel på dette: Idéen om å la noe av renningen stå «bar», uten innslag, fikk jeg av ei bok om den nå dessverre døde veveren Else Marie Jakobsen (Janne Leite: «Levd liv – Vevd liv», 2012).
Men på samme tid kan det naturligvis òg virke anstrengende og frustrerende når en føler at arbeidet går så langsomt framover. Da kan det være greitt å ta seg en ørliten pause, en brødblings kan hende, eller se på noen som går forbi på vegen. Og så sette i gang igjen etterpå.
Ofte kan de gode idéene komme om kvelden, når en ha lagt seg i senga for å sove. Da har underbevisstheten jobbet – uten at en var klar over det sjøl. Da kan det være smart å ha en lapp papir og en penn i særheten av senga, og notere hva en kom på. For morgenen etterpå er alt glemt, eller i alle fall bleknet til det ugjenkjennelige – om en ikke har notert det ned. Dette er et triks mange – i ulike profesjoner – har benyttet seg av.