For det første kan vi variere tettheten i vevnaden:

• Tettheten i renningen bestemmer en i bildevev ved å variere hvilke «spor» i vevramma en vil legge dem i. Dette bør avpasses etter tjukkelsen på renningtråden, men trenger ikke på noen måte å være likt over alt i vevnadenTettheten i innslaget bestemmer en ved hvor hardt en slår innslagene sammen. Dette bør òg avpasses etter tjukkelsen på innslagstråden, men trenger heller ikke dette på noen måte å være likt over alt i vevnaden.
• Når innslagstråden delvis går under og delvis over renningen, binder det trådene sammen til én helhet: vevnaden. Derfor kaller vi dette bindingen i vevnaden. Det er utviklet tusenvis av måter å gjøre dette på. Den mest vanlige bindingstypen, som jeg òg stort sett har brukt, blir kalt toskaft. Det betyr at annenhver renningstråd går over renningen, annenhver under, uten noe mer dilldall. Bindingstypene blir beskrevet i den såkalte bindingslæren.
• Strekkstyrke sier hvor mye strekk vevnaden ståler.
• Slitasje skjer for det meste på overflaten av vevnaden. Går innslaget over mange renningstråder for hvergang de dukker under, vil de legge seg ytterst istoffet. Når en vever bilde som stort sett skal henge på en vegg eller liknende, er dette ikke så aktuelt å tenke på. Men likevel: Metalltråder i renning eller innslag, har en tendens til å skjære over andre tråder som de krysser med.
• En vevnad blir fast nå en slår innslagstrådene hardt sammen.
• «Grep beskriver den følelsen vevnaden gir deg når du tar i stoffet. Når trådene er satt så tett at de «griper» godt sammen, sier vi at stoffet har et godt grep. Dårlig grep har et stoff som føles slapt, og trådene føles som de kunne skli i vevnaden» (Inger Johanne Rasmussen).

Kilde: Inger Johanne Rasmussen: «Vevboka. Tekstil og redskap» (Vollen, 2001).