en tidligere epistel skreiv jeg litt om den enkle rammeveven og noen utvidelser som en kan legge til for å få hjelp i arbeidet. Her tenkte jeg å gå litt videre med dette temaet, og skrive litt om andre utvidelser som en kan legge til rammeveven.

I all vev må en løfte opp renningstrådene etter et bestemt system for å få lagt inn innslaget riktig. Det vanligste er å løfte opp annenhver renningstråd, men dette kan variere etter hva slags binding en ønsker. Det mellomrommet som da blir mellom d trådene som er løftet opp og de andre, kalles «skillet». Skillet kan en åpne på flere måter. Når en jobber med en enkel rammevev, er det vanligste å bruke en vanlig gaffel av eldre type. «Av eldre type» er det viktigå ta med fordi de gjerne har lengre tinder enn moderne gafler, og det er en fordel i når en vever – se nedenfor. En annen metode er å legge inn en «skillepinne». Skillepinnen bruker en til å åpne det ene skillet, det eller de andre skillet/skillene må en åpne for eksempel med en gaffel eller skillepinne.

En kan òg binde tråder rundt en kjepp, og de andre endene rundt annenhver

renningstråd. Når en løfter kjeppen, vil alle de renningstrådene som er bundet til den bli løftet like mye. Dette forusetter at renningen er stramt satt opp, og det danner seg da et skille. Kjeppen blir gjerne kalt et «skaft».

Bruker en denne metoden med et skaft, må en stadig åpne det eller de andre skillet/skillene på annen måte, for eksempel med en gaffel eller skillepinne. For å slippe det, er det de som bruker flere skaft, et for hvert skille. En ordner da med en system av trinser som gjør at det andre skillet eller de andre skillene blir senket når en løfter et. En kan òg knytte dette til et sett med pedaler som gjør at en har hendene frie til å legge inn renningen mens er åpner og lukker skillene med føttene.

Innslagene må slås eller presses mot hverandre etter som en vever. Her kommer gaffelen til heder og verdighet igjen, og dette er det viktigste grunnen til at jeg skriver at den bør være av eldre type. Det er mye enklere å få dette raskt og pent til med en gaffel med lengre tinder enn de moderne gaflene.

En kan òg bruke et «vevsverd», en spile som en slår eller presser mot innslaget. Vevsverdet har imidlertid den samme ulempen som gaflen: Det kan være vanskelig å få lukket skillene pent og regelmessig.

Den mest vanlige løsningen på dette, er å bruke en «vevskje». En vevskje ser ut som en kam som er lukket både oppe og nede. Den gjør det mulig å slå eller presse skillene slik at de blir liggende helt parallelle og rette i vevnaden.

På bildet: Enkel rammevev i arbeid. På renningstrådene er det knyttet røde garnrester for å markere hvor innslagene skal snu. Dette er kan hende ikke så mye vits i når vevarbeidet har kommet så langt som her. Men når det nettopp er påbegynt, er det nyttig. Foran veven ligger det gaffel og saks, klare til bruk. Vevarbeidet fortsetter på baksida; det er trukket ned for å gi plass til å veve lengre oppover enn veven ellers ville tillate. Papplaten mellom renningen foran og renningen bak gjør det lettere å veve fordi den hindrer veveren i å forveksle renningstråder foran med renningstråder bak, noe som ellers er utrolig fort gjort.

---