ilke er vakkert bølgende, sterkt, men lett kjølig mot huden og med en helt egen glans. Et ekskusivt materiale. Ikke rart at silke fra silkespinneren – larven til sommerfuglen Bombyx mori, ofte kalt silkeorm – lenge var forbeholdt den kinesiske keiseren og hans aller nærmeste.
Silkens historie er som et eventyr fra Tusen og én natt – eksotisk, men brutalt, og med uklare skiller mellom myter og fakta. To sterke kvinner har en sentral plass i legendene. Aller først, hele 2600 år før vår vestlige tidsregning tar til, satt den kinesiske prinsessen Lei-Tsu under et morbærtre i keiserpalassets hage og drakk sin te, da en kokong fra en silkeorm falt fra treet ned i prisessens te. Lei-Tsu forsøkte å fjerne den, men på grunn av varmen løste kokongen seg opp. Den ble til den nydeligste tråd, så lang at den dekket hele hagen. Og aller innerst i kokongen lå en liten larve. Lei-Tsu innså straks hvilke muligheter som lå i dette, og fikk keiserens tillatelse til å plante flere morbærtrær og dyrke fram flere silkeormer. Hun lærte kvinnene ved keiserhoffet å spinne silketrådene sammen til en tråd som var sterk nok til å veve med, og la slik grunnlaget for Kinas silkeproduksjon.
Silkeproduksjonen skulle bli en viktig kulturell og økonomisk faktor i Kina i flere tusen år. Fremdeles er landet verdens største produsent av silke, og den dag i dag legges kokongene i kokende vann forå drepe puppene og løsne de tynne silketrådene.
Kina voktet silkens hemmeligheter godt og lenge. Etter hvert ble handelsrutene som kalles Silkeveien, mellom Kina og middelhavlandene, åpnet. Silke var en viktig vare her. For romerne elsket silke! Men enkelte mente disse nye, nesten gjennomsiktige stoffene var umoralske. Noen gikk så langt som å si at silkekjolene nærmest var en oppfordring til utroskap, siden de skjulte så lite.
Uansett kan man lure på om det snarere var mengden gull som forlot Romerriket for å betale for silken, enn stoffet i seg selv, som enkelte fant umoralsk. For Kinas monopol på silkeproduksjon ga landet store inntekter. Derfor var det også strengt forbudt å spre hemmeligheten. Forsøk på å smugle larver eller egg av silkeorm ut fra Kina ble straffet med døden.
Til slutt glapp hrmmrligheten likevel ut, nok en gang med en kvinne som sental, om vi skal tro en annen av de mange legendene. Det heter seg at en kinesisk prinsesse gifter seg med prinsen av Khotan, som var et buddhistisk kongedømme vest i nåtidens Kina, langs Sillkeveien. Vev utreiden, i sitt kunsferdig oppsatte hår, smuglet prinsessen med seg silkeormegg og frø fra morbærtreet. Slik ble hemmeligheten spredt, monopolet brutt og flere andre land startet silkeproduksjon. I dag produseres mer enn 200.000 tonn silke årlig til bruk i klær, sykkeldekk og kirurgisk sytråd. I hovedsak er det silkespinneren som er produksjonsdyret, selv om et par beslektede arter også er i bruk.»