Av Tommy Olsson

Fra Klassekampen 18. november 2015

← «Ole Sjølie, – en gigant, hvis ikke en av 1900-tallets bautaer,» skriver Tommy Olsson. (Foto: Adresseavisen.)

Den triste nyheten om at Ole Sjølie forlot byen, samtidskunsten, førsteraden på Grusomhetens Teaters forestillinger og alt det andre, sist onsdag, nådde meg rett før helgen. Alt det nevnte er med dette forandret. På den måten ingen først legger merke til, og kanskje heller aldri får svar på.

For til tross for at han på mange måter var en gigant, hvis ikke en av 1900-tallets bautaer – kunsthistorien skrives jo som kjent av den som vinner krigen, så vi får vel se, var han også en såpass vrang og kompromissløs kunstner at utstillingsfrekvensen av forskjellige grunner var lav. Strengt tatt kom den i intervaller på ti år, noe som jo ikke akkurst gir deg en forside i Natt&Dag.

Det finnes flere

grunner til at han falt helt utenfor VG-kulturen. Til å begynne med ville han vel ikke, og arbeidet hans ligger solid forankret i en gren av modernismen som aldri noensinne vil bli brukt til å selge vodka og tomatsuppe.

En djevelsk, nesten sorthvitt, form for abstrakt-ekspresjonisme som bokstavelig talt graver seg ned i marken kunstneren står på.Tjukke lag med maling oppblandet med sand, knust glass og komponenter vi ikke mer aner noe om. Så sjenerøst påsmurt at de allerede monumentale maleriene konsekvent krysser dimensjonsgrensen og blir til relieffer, på kanten til skulpurale.

Det er godt med

referansepunkter å gripe etter, hvis man skulle ønske det. De blytunge, tyske etterkrigslandskapene til Anselm Kiefer er ett. Hele den norske delen av modernismen, slik den foregikk og ikke foregikk, et annet. I senere år ble han mer oppdaget og revet inn i samtidens offentlighet. Først med en utstilling på det da nystartede – nå nedlgte, Lautom Compemporary i 2007.Og så med en mer definitiv retrospektiv markering på Trondhjem kunstforening i 2012 – da han ennå var en ung, sprek mann på 89.

Arbeidet blir,

ikke minst takket være dette, stående og tatt vare på, men flere enn jeg merker allerede savnet etter selve skikkelsen: Høy, hvitt hår, ekstremt tilstedeværende og nesten en arketyp av den engasjerte, modernistiske særingen som ingen helt forsto prosjektet til før lenge etterpå.

Men han var også noe definitivt annet. Noe vi ikke vil se maken til med det første, siden det ikke blir laget så mange av denne sorten. Men for nå, kan vi bare ønske ham lykke til videre og velkommen tilbake når den tid kommer.

NRKs program om Ole Sjølie:

13. februar 2017: «Det skal gjøre vondt»

13. februar 2017: «Livet er en praktfull skandale»

Ole Sjølie på YouTube:

www.youtube.com/watch?v=irA8AEofP2Q

www.youtube.com/watch?v=js2b_s0b2dU

---