Bakgrunn
Jeg vever i bildevevteknikk, sier jeg lager vevde bilder, og kaller meg sjøl amatørbildevever. I Galleriet mitt på Internettet viser jeg bilde jeg har vevd de siste åra. Galleriet er åpent fra morgen til kveld, natt og dag, året rundt, både røde dager i kalenderen og svarte, sånn det sømmer seg på Internettet.
I skoledagene lagde jeg bilder, inspirert av bildekunstneren Ole Sjølie som jeg hadde som lærer. Det var på realskolen, som det het den gangen, på Fagerborg skole i Oslo. Fra starten av ville Ole gjenstarte fantasien i oss ved å be oss lage «noe», «uansett hva» – heller enn å lære oss perspektiv, fargelære og sånne «voksne» ting. Han ga klart uttrykk for at sånne tegninger der vi streket opp båter og hus med linjal, satte han svært liten pris på. Nei, vi måtte finne på noe ut av eget hode, og ikke bruke linjal. Det var først seinere han begynte å undervise oss om skyggelegging, perspektiv, fargelære og sånt.
GUNNAR GUTTORMSGAARD OG BAS VLAM
Det var imidlertid først omkring 1980, 32 år gammel, jeg for alvor begynte å male med akvarell, akryl og annet på papir. I løpet av åttiåra tok jeg til å jobbe med kalligrafi, etter å ha vært fasinert av skriftformer og skrifthistorie helt fra skoletida. I 1986 startet kalligrafen Bas Vlam og jeg Kalligrafisk klubb. Bas har gjort en kjempejobb med Kalligrafisk klubb hele tida etter dette, og klubben feiret altså 25-årsjubileum i 2011 med en vakker jubileumsbok som Bas har stått for, og som er en liten kunstutstilling i seg sjøl. Klubben samler både profesjonelle kalligrafer og amatør-kalligrafer, og holder et høyt nivå. Nå har han – lett forståelig, men dessverre for alle oss andre – avsluttet arbeidet med klubben. En annen dyktig norsk kalligraf som har betydd mye for meg, er Christopher Haanes.
Jeg traff kunstneren og skolemannen Gunnar Guttormsgaard på kurs i kalligrafi på Notodden. Han lærte meg å lage pennene mine sjøl av løvtrelister og bambus. Jeg forsto mer og mer at vanlige «kalligrafipenner» som du får kjøpt i butikken, ødelegger skjønnskriften mer enn de gjør den finere. Fra da av brukte jeg bare penner jeg lagde sjøl.
Etter hvert forlot jeg den regeltro kalligrafien. Jeg opplevde mer og mer at i denne formen for kalligrafi sto den håndverksmessige perfeksjonismen og de strenge uskrevne reglene, i vegen for fantasien og skaperlysten – sammenlikn striden i bildeveverfaget på 1940-tallet mellom den «frie» linja på Kunst- og håndtverkskolen og den «strenge» linja Else Halling holdt på i Den Kvinnelige Industriskole, begge i Oslo. Jeg tok til å jobbe med det jeg kalte «fri kalligrafi» – inspirert av kinesisk og japansk moderne kalligrafi som jeg så mye på reproduksjoner av på den tida, men jeg brukte hjemmelagde løvtre- og bambuspenner i stedet for pensler.
KARIN KRISTIANSEN OG INGER SITTER
I 2007 begynte jeg å male med akryl, interiørmaling og annet på kryssfinér, pleksiglass og andre materialer. Jeg var inspirert blant andre av kunstnerene Hanne-May Scheen og Tone Behncke.
I tidenes løp har jeg òg fått store doser inspirasjon fra bildekunstneren Inger Sitter. Det gjelder også i kalligrafien – sjøl om hun neppe ville ha brukt ordet «kalligrafi» om det hun skapte. Særskilt inspirerende synes jeg òg skrift- og bildekunsten til Sophie Verbeek er.
Etter å ha lært det helt grunnleggende innen bildevev av håndveveren og brukskunstneren Karin Kristiansen fra Årnes, vever jeg nå med garn av norsk spelsauull og annet garn, stoff og andre materialer. Jeg sier jeg lager vevde bilder og kaller meg sjøl amatørbildevever. Jeg vever på en «rammevev», en enkel ramme der renningstråden er spent opp. Vevde stoff består alltid av renning og innslag. Renninga er stammen i vevarbeidet. Innslaget er garnet, materialet, som tradisjonelt danner bildet. Innslaget går i prinsippet vekselvis under og over renningstrådene.
BRÅDIKTING OG STIAN CARSTENSEN
Når jeg starter med et vevarbeid, har jeg en omtrentlig plan i hodet, og så tar bildet form mens jeg arbeider. Jeg ser på dette som en slags «jazz»: Det gjelder å improvisere og se og bruke de mulighetene og begrensningene som oppstår. Da blir et bilde alltid annerledes når det er «ferdig» enn jeg tenkte det før jeg startet og mens jeg arbeidet, om lag som jeg forestiller meg en jazzmusiker opplever arbeidet med musikken. I et radioprogram lærte jeg av Stian Carstensen, en musiker som jeg setter meget stor pris på, at Myllarguten kalte dette for «brådikting».