14.03.2019

andi Nygaard Lium har gitt ut boka «Tekstilkunst i Norge». Boka kom i 2016 på MuseumsForlaget i Trondheim, så dette er strengt tatt ikke noen nyhet.

Randi Nygaard Lium er blant annet kjent for å ha vevd bilder med «twist-papir» som renning. Noen av disse er gjengitt ei bok om henne, «Veven – en livslang forelskelse» (Tapir forlag, 2012). Noen vil si at sånt «ikke går an» i seriøs bildevev. Andre – som for eksempel jeg – vil si at det er et spennende og krevende valg av material.

I boka som er på ikke mindre enn 271 store sider, går hun gjennom historien fra «Vevkunst i vikingtiden», via blant annet «Middelalder og tekstikunst i romansk stil» og «Renessanse og barokk – folkekunst i gobelinteknikk» til «Vevrenessansen rundt 1900» og «Mangfold i tekstilkunsten i perioden 1900-30». Så skriver hun om mer moderne vev- og tekstilkunst for øvrig, sånn som «Hannah Ryggen og tekstileventyret på Ørlandet», «Tradisjon – forankring og nyskaping i 1960- og 1970-årene» og «Eksperimentering med nye materialer – internasjonalisering». Til slutt har hun med et lite tillegg med «Teknikkbeskrivelse: billedvev i gobelinteknikk».

Dette er en spennende bok for alle som har lyst på å forstå bildevev- og tekstilkunsten på en djupere måte. Randi Nygaard Lium som vi ser på bildet ovenfor (foto: John Børge Ranum, Tekstilforum), har sin bakgrunn først og fremst i bildevevninga, og dette synes jeg gjenspeiles i boka. Hun glemmer ikke på noen måte andre former for tekstil kunst, men likevel synes jeg dette i stor grad det er en bok om bildevev. Randi Nygaard Lium er dessuten kvinne, og bildeveving er i stor grad blitt kvinnenes kunstform. Et typisk eksempel på dette siste er paret Sigrun Sandberg og Gerhard Munthe. «Selv kunne han imidlertid ikke veve, men motivene hans egnet seg godt til billedtepper.» «Han tegnet kartonger til hennes vevnader.» («Tekstilkunst i Norge», side 97). Andre eksempel er Hannah og Hans Ryggen (side 120 ff), og Benedikte og  Jan Groth. «Det ble Bendikte Groth som i økende grad fikk ansvaret for vevingen» (side 155). – Både det at forfatteren er kvinne og at bildevev i stor grad er blitt kvinnenes kunstform, synes jeg preger det hun skriver – på en både spennende og givende måte. Ofte skriver hun for eksempel «hun» der en mann – og mange kvinner òg – ville skrevet «han».

Noe som òg slår en i denne boka, er at mens vevnadene fra vikingetrida er livlige og spenstige, blir de kjedeligere og mindre fantasifulle når kristendommen kommer på banen. «Menneskene med dyreham ses som symbolbærere. Kvinner med svineham symboliserte fruktbarhet, og helt tilbake til steinalderen – for ti tusen år siden – har grisetrynet faktisk vært et symbol på kvinnelig fruktbarhet og sanselighet» (side 19). Da kristendommen kom på banen var det mest illustrasjoner av bibelske fortellinger eller emner som ble vevd, gjerne med påminning om krav til lære og moral. Et typisk eksempel på dette er «jomfruteppene», med de fem kloke og de fem dårlige jomfruene (Matteus 25:1-13). «Teppene ble brukt til sengetepper, og som et vakkert overbredsel til brykkupsnatten med påminning om moralske krav» (side 43).

En forsiktig innvending mot boka, i alle fall de delene av den som tar for seg tekstilkunsten på 1900- og 2000-tallet, kan være at det blir litt vel mye tørre oppramsinger av biografiske opplysninger om de aktuelle kunstnerne. Her hadde det gjort seg med en noe mer tolkende beskrivelse av det de sto for, kunstnerisk sett. Og siden forfatteren sjøl er kunstner, burde hun absolutt ha vært i stand til å skrive om dette.

En artig side ved det hun skriver, er det når hun forteller om tilknytningen mellom tekstilkunsten i Norge og den britiske – og internasjonale – «Arts and Craft»-bevegelsen. Wikipedia skriver om den: «Arts and Crafts (engelsk for «kunsthåndverk») eller the Arts and Crafts Movement var det engelske navnet på en designretning eller bevegelse som ville gjenreise de estetiske kvalitetene i kunsthåndverket. Bevegelsen oppstod på 1860-tallet og varte til begynnelsen av 1900-tallet med et høydepunkt i Storbritannia og USA mellom 1880 og 1910. […] Arts and craft er stilen som dominerte før art nouveau/jugendstil (1890–1910). » Store Norske Leksikon supplerer: «The Arts and Crafts Movement er det engelske navnet på en bevegelse, og stilretning, som oppstod i 1860–70-årene i England. Bevegelsen ville gjenreise kunsthåndverkets kvaliteter og var en idealistisk motreaksjon til industrialismen og dens «sjelløse» fabrikklagde produkter.»

For meg som har vært, og er, opptatt av kalligrafi og skriftkunst -er dette særlig interessant fordi «Arts and Craft»-bevegelsen spilte en så stor rolle her òg.

Hvem er denne boka skrevet for? Lesere uten solid faglig utdanning vil savne forklaring på mange av faguttrykkene som forekommer i boka. «Gobelin» burde være greitt: Dét finnes det ei side om bakerst i boka. Men hva for eksempel med «dobbltvev», «flamskvev», «båtrye», «kartong» (brukt i denne sammenhengen), «triple weave», «rayon», «kypefarge», «reaktiv farge», «blokktrykk», «boktrykk» (brukt i denne sammenhengen) og «reservetrykk». En del av dette burde si seg sjøl, men jeg mener likevel det hadde gjort seg med en ordliste med enkle forklaringer – for oss som ikke er altfor familiær med disse uttrykkene. Eller er hensikten – ubevisst – som det har vært sagt, å holde oss ikke-fagfolk vekke fra faget?

Men likevel: Alt i alt er dette en en spennende samlet framstilling av utvilingen innen tekstilkunsten her i landet – som jeg anbefaler varmt. Og som sådan et utmerket supplement til Gunnar Danbolts «Norsk kunsthistorie. Bilde og skuptur frå vikingetida til i dag» (Oslo, 2009). Og igjen: Det er interessant, og neppe «tilfeldig» , at boka om tekstilkunst er skrevet av en kvinne, mens boka om bilde- og skulpturkunst er skrevet av en mann.