Dyrisk kraft i billedform
11.09.2019
Fra krigere i bjørneham til fryktinngytende kampsvin: Dyremotiv i billedvevene fra Oseberg gir oss et gløtt inn i vikingenes verdensbilde.
|
Av |
Billedteppene viser oss symboltunge dyr – i datidas eget formspråk.
kristendommens verdensbilde er mennesket skapt i Guds bilde, og dermed fundamentalt forskjellig fra alle andre levende skapninger. I den norrøne førkristne forståelsen av menneskets plass i verden var grensen mellom mennesker og dyr derimot flytende.
Blant de mange gjenstandene som ble funnet i Oseberggraven, var det mer enn 80 fragmenter av smale veggtepper med figurmotiver. I disse billedteppene, som er mirakuløst bevart fra den tidligste delen av vikingtiden, møter vi sterke og farlige dyr i datidens eget formspråk. Er det noen likhetstrekk med de mytene som ble skrevet ned i middelalderen?
Bjørnen og berserken
Bjørnen og ulven er begge dyr som er beundret og omspunnet av myter både før og nå. De er store og sterke, og skaper følelser av fare.
I norrøn mytologi og diktning har krigere i bjørneham en spesiell betydning. Berserkene, beskrevet som Odins krigere, kledde seg i bjørnefell, bet i skjoldet sitt og gikk hylende til angrep. Krigeren overtok bjørnens egenskaper og ble på den måten et sterkt og farlig dyr. I noen fortellinger får krigeren bjørnens overnaturlige krefter gjennom å drikke bjørnens blod eller å spise kjøttet, og de spesielle egenskapene kunne gå i arv fra far til sønn.
Snorre forteller at Odins krigere gikk uten brynje og var gale som ulver og hunder, de beit i skjoldene og var sterke som okser og bjørner, de drepte alle og verken ild eller jern beit på dem. Dette ble kalt berserkergang. Beskrivelsen av berserkene i Snorre kan tolkes på flere måter. En mulighet er at dette skildrer krigere som hadde iført seg bjørneskinn. Berserkene blir til bjørner og ulver ved å hyle som disse og bite i skjoldene før de angriper. Det er umulig å vite hvilke deler av disse forestillingene om norrøn mytologi som virkelig er overleveringer fra vikingtiden og hva som har blitt til i middelalderen, da fortellingene ble skrevet ned. I billedvevene fra Oseberg får vi et bilde av hvordan mennesker i dyreham ble fremstilt i vikingtidens eget formspråk. I ett bilde (under) ser vi en hel hær av krigere. Først i flokken går to menn i bjørneham, utstyrt med spyd og skjold. Begge har menneskeben, men hodet har en rund snute og rett oppstående ører. Hele kroppen er dekket av en jevn overflate fra hode til fot. Skal det forestille pels? På grunn av vevteknikken som er brukt her, fremstår figurene tydelig i skarpt relieff.
Fryktinngytende villsvin
På samme måte som med bjørnen kunne andre dyr også gi krigerne ekstra kraft, i hvert fall i fortellingenes verden. I de norrøne mytene er villsvinet et dyr med store krefter. I den eldre Edda er det også gudinnen Frøyas ridedyr på veien til Valhall. I diktet Hydleljod blir spåkvinnen Hyndla bedt om å ri sammen med Frøya til Valhall. Frøyas ridedyr er et villsvin, galten Hildisvina, mens Hyndla skal ri på en ulv. Volver eller spåkvinner har viktige roller i flere myter og historier om skjebnesvangre maktkamper i norrøn diktning, og flere av dem er knyttet til at krigere skifter ham fra menneske til dyr.
Navnet Hildisvina betyr «kampsvin». Det sterke og farlige villsvinet gir Frøya ekstra krefter. Frøya er også krigsgudinne og dødsgudinne. Halvparten av alle krigere som dør i kamp kommer til hennes hall «Folkvang». Sånn går det for seg når Frøya overtaler Hyndla til å reise til Valhall:
Frøya kvad:
«Vakre deg, møy-mor,
Vakre deg, ven,
Syster Hyndla
Som i helleren bur.
Ramsvart er natti,
Ride me skal
Til Valhalli,
Til heilagt ve.»
(Hyndleljod, i «Edda-Kvede», Ivar Mortensson-Egnunds oversettelse)
På ett av billedvevsfragmentene fra Oseberg (øverst) er det avbildet to kvinnelige krigere med skjold som går fremst i fylkingen. De har på seg en typisk lang kjole med slep, men hodene deres er formet som villsvinhoder og de har markert «bust» på ryggen I diktet er villsvinet et ridedyr, og det knyttes til kamp og krig. I billedveven er menneske og villsvin blitt til ett.
Fuglevakt
Det vrimler av fugler i billedvevene. Noen ganger flyr de over hodet på staute menn til hest, andre ganger gjemmer de seg mellom grenene i et tre. Men oftest opptrer de som en slags mellomfigurer mellom scenene, i selskap med piler og spyd. Nebbene deres peker alltid oppover, i samme retning som spydoddene. At de opptrer sammen med våpen på denne måten gjør det lett å forbinde disse fuglene med krig og kamp, men også med jakt.
Fugleformen som er brukt i disse «mellomfigurene» er skjematiske, men de har en viss likhet med kråkefugler. Kanskje de er ravner, med kompakte kropper, lange brystfjær og kraftige nebb. I den norrøne mytologien er fugler til stede i mange skikkelser. Som varslere og budbringere, men også som forkledde guder.
Odins ravner, Tanken (Hugin) og Minnet (Munin), flyr ut i verden for å samle informasjon. Om kvelden setter de seg på Odins skuldre for å gi ham siste nytt. Ravnen ser også ut til å bringe et forvarsel om det som skal komme. Om hvem som skal seire og hvem som skal tape i kamp. Gjennom å tolke fuglenes bevegelser kunne man også forutsi kampens utfall. Heldig er den krigeren som følges av ravner. Å ha en ravn som følge er dermed et godt varsel, et varsel om seier. I vikingtiden hadde hesten en viktig rolle ikke bare som statussymbol, men som grunnlag for trygg transport, handel og krigføring og som hjelper i gårdsarbeidet. Men hesten har også hatt en viktig rolle i kulten, som offer og gave og som beskyttelse. I norrøn diktning er hesten en veiviser for menneskene til gudenes verden. I den farlige og uoverskuelige grensen mellom disse verdenene finnes redselen for å gå seg vill og bli værende i et grått ingenmannsland. Hesten, med sin evne til å finne veien, gir en mulighet til å krysse denne grensen. Den er ikke bare en hjelper i det daglige arbeidet, men også en følgesvenn gjennom ukjent terreng.
Hesten er et viktig innslag i mange av de arkeologisk undersøkte gravene fra vikingtiden. I Oseberggraven var hele 15 hester lagt ned i graven sammen med de avdøde. Hesten er også en av de mest dominerende figurene i billedvevene fra Oseberg. Det vrimler av hester i bildene.
De virker overdimensjonerte og har en annen kroppsform enn de relativt små og tette hestene som var vanlige i Skandinavia i vikingtiden. Sammenlikning av hesteknokler funnet under arkeologiske utgravninger i Sverige og Danmark, tyder på at gjennomsnittshøyden for hestene i jernalderen var omkring 130–140 centimeter. Selv om det er flere usikre variabler i et slikt regnestykke, illustrerer det likevel at hestene i gjennomsnitt var små.
Hestene som fremstilles i billedvevene rager høyt over menneskefigurene, i mange tilfeller er de dobbelt så høye. Representerer de en idealform av hester for overklassen? Eller skal dette være overjordiske hester?
Dyrenes plass i fortellingen
De bevarte bitene av billedvev fra Oseberg stammer ikke fra et enkelt teppe, men fra flere forskjellige verk. Fremstillinger av dyr og mennesker i dyreham er en viktig del av fortellingen i alle disse verkene. Dyrene ser ut til å ha en sentral plass som ikke på noen måte står tilbake for menneskenes. Og de spiller ulike roller. Bildene kretser rundt kultiske handlinger og vikingtidens krigerideologi. Men reise er også et viktig tema. Både mennesker og dyr ser ut til å være på vei. På vei til et annet sted, enten det nå er i en jordisk verden eller de er på vei til en verden hinsides tiden. Fortid og samtid, magi og politikk er vevd sammen til kraftfulle historier. Billedvevene fra Oseberg gir oss et gløtt inn i vikingtidens verdensbilde som ikke finnes andre steder.